Linker til cirkus og tivoli på nettet:

Vi er svært mottakelige for kommentarer, rettelser, spørsmål etc. Dette gjelder selvfølgelig også dersom du ønsker å komme i kontakt med oss i forbindelse med hovedoppgavene. Ta kontakt!

Lagt fram i forbindelse med hovedfagseksamen ved Institutt for Sosiologi og statsvitenskap, NTNU 10. oktober 2002, av Martin Pütz

Trykk her for en mer utskriftsvennlig versjon!

Denne oppgaven er en av to hovedoppgaver som er blitt til som et resultat av et hovedoppgaveprosjekt igangsatt på initiativ fra Norges Cirkus og tivolieierforening. Oppdragsgivernes hovedmotivasjon bak prosjektet var å sette tivoli og cirkus på dagsorden som kulturprodusenter i Norge. Jeg vil begynne med å gi en presentasjon av den problemstillingen jeg etter mye fram og tilbake endelig valgte. Jeg har tatt utgangspunkt i tre forskjellige ståsted, nemlig tivolieierne, media og publikum, for å undersøke hvilke bilder som eksisterer av tivoli. Jeg har i analysen av disse bildene spesielt rettet oppmerksomheten mot to akser: anerkjennelse vs. miserkjennelse, og folkelig vs. finkultur. Begrunnelsen for at jeg endte opp med akkurat denne problemstillingen, går over et tidsrom på nesten to år. Jeg vil derfor bruke endel av dette foredraget på å fortelle om den veien jeg har gått mens problemstillingen etterhvert i større og større grad har funnet fram til meg. Jeg vil imidlertid aller først si litt om det aller korteste ved den her oppgaven, nemlig tittelen: "Tivoli".

Grunnen til at jeg har valgt en såpass kort tittel, er at jeg tror en slik tittel kan være med på å gi leseren et eget møte med mye av det jeg ser på i denne oppgaven. En nokså uoffisiell og heller ikke helt frivillig del av datainnsamlingen til denne oppgaven, har nemlig foregått når jeg har fortalt forskjellige folk om at jeg skal skrive hovedoppgave om "tivoli". Reaksjonene har gått på alt fra om det i det hele tatt finnes noen norske tivolier å forske på, jeg har fått spørsmål om jeg forsker på tatere, folk har fortalt meg om at de har vært på Tusenfryd, og svært mange har faktisk begynt å legge ut om sine egne cirkuserfaringer rett etter at jeg har nevnt ordet tivoli. "Tivoli" synes å være et nokså udefinert ord i Norge, samtidig som det er knyttet svært mange følelser og meninger til dette ordet. Siden det, som vi har sett, ikke i det hele tatt har vært innlysende hva "tivoli" er for noen ting, vil jeg bare kjapt spesifisere hvilken underholdningsprodusent jeg primært har forsket på. Når jeg benytter ordet "tivoli", snakker jeg om de omreisende tivoliene i Norge. Den tivolidefinisjonen jeg bruker i oppgaven min, er at "et tivoli er et omreisende foretak som ved bruk av flere separate enheter av maskinelle innretninger, samt loddsalg, underholder publikum". Det at jeg fokuserer på at tivoli er omreisende, ekskluderer altså f.eks. tivoli i København og fornøyelsesparken Tusenfryd. Grunnen til at jeg er litt opptatt av denne distinksjonen, er at jeg i løpet av feltarbeidet og de assosiasjoner jeg har møtt til ordet "tivoli", har sett at denne betegnelsen i mange tilfeller ikke assosieres med de omreisende tivoliene i det hele tatt. Og i den grad disse forståelsene av "tivoli" forholder seg til mitt forskningsobjekt, har de ofte vist seg å være forbundet med skepsis og også en del uvitenhet. Svært mange mener noe om tivoli, men langt færre vet noe særlig om det. Det er også denne oppgavens utgangspunkt. Det er den første vitenskapelige oppgaven om tivoli i Norge, den utgjør et nokså bredt utgangspunkt, jeg føler at den mest riktige tittelen på den simpelthen er "tivoli". Så får vi håpe at det kommer oppgaver eller avhandlinger om tivoli senere som kan få litt lengre og mer spesifikke titler.

Tivoli er nemlig et svært interessant forskningsfelt. Både fordi det generelt sett finnes svært lite skriftlig materiale om denne institusjonen fra før, og fordi tivoli utgjør et nokså fargerikt case for en Bourdieu-analyse som skal se på parametre som sosial status og sosiale felt. Hele oppgavens tilblivelseshistorie kan også fint analyseres i Bourdieuske termer: En interesseorganisasjon for tivoliene ønsker bl.a. at aktørene i tivolifeltet skal tilkjennes mer symbolsk kapital i form av anerkjennelse. En måte å oppnå dette på, er å komme på dagsorden i det vitenskapelige felt. Det blir dermed igangsatt et hovedoppgaveprosjekt. Og det var grunnen til at mitt ønske om å ta hovedfag i sosiologi, plutselig endte opp med at jeg kan kjøre så mye gratis radiobil jeg vil resten av livet. Så får vi håpe at denne løyven ikke blir inndratt etter at denne oppgaven er blitt presentert for Norges Cirkus og tivolieierforening på deres årsmøte om litt over to uker.

Jeg har deltatt på dette prosjektet sammen med Mariann Johnsen, som om noen timer skal presentere sin oppgave om cirkus. Vår kunnskap om cirkus og tivoli var i utgangspunktet like stor, eller evt. liten, som hos folk flest. Våre to første funn ble dermed også at det var et nokså gigantisk felt vi hadde begitt oss ut på, og at det fantes overraskende lite litteratur om dette feltet. Etter å ha søkt gjennom både norske og utenlandske bok- og artikkeldatabaser, kunne vi konkludere med at det fantes litt utenlandsk litteratur om cirkus, og stort sett ingen relevant litteratur om tivoli i det hele tatt. Det ble dermed ganske tidlig klart at dette kom til å måtte bli en nokså empirisk oppgave, i all hovedsak bygget på egen datainnsamling. Da jeg supplerte litteratursøkene med et mer generelt søk på internett på søkeordet "tivoli", oppdaget jeg at det også her var svært lite å finne. Mens internett inneholder egne sider om alt fra turborattkjelkekjøring til trønderske bartrimme-konkurranser, fantes det, bortsett fra tivolienes egne hjemmesider, ikke en eneste side om tivoli som institusjon eller fenomen eller interesseområde. Det var en av grunnene til at vi nokså tidlig i prosjektet laget en egen "Cirkus- og tivolisosiologside", hvor vi bl.a. la ut litt grunnleggende informasjon om cirkus og tivoli i Norge, samt linker til de enkelte cirkus og tivoli som har egne nettsider. Vi la også ut vår egen mailadresse, med oppfordring til folk om å ta kontakt dersom de følte de hadde noe å bidra med til prosjektet vårt. Min erfaring med min egen hjemmeside som jeg har hatt siden 1997, er at responsen på slike oppfordringer stort sett er lik null, fordi det i det hele tatt er nokså vanskelig å stikke seg fram blant de milliarder av websider som konkurrerer om folks oppmerksomhet. Og det er nettopp det interessante med denne "Cirkus- og tivolisosiologsiden": I løpet av de omlag 16 månedene dette nettstedet har vært oppe, har vi fått en rekke responser på mail. De fleste mailene har vært fra publikummere som har fortalt oss sine egne historier som cirkus- og tivolikonsumenter, eller som simpelthen har spurt oss om når tivoli X kommer til Porsgrunn denne sesongen. Vi har også fått respons fra en innsender som har takket oss for at det endelig finnes en linkside til cirkus og tivoli på nettet, og at han bruker siden vår nærmest daglig. En student ved kunstakademiet i Bergen har foreslått et samarbeid om en oppgave i forhold til cirkusenes formuttrykk, mens en journaliststudent i Oslo har bedt om å få bruke utdrag fra oppgaven i forhold til en eksamensreportasje om tivoli. Og det var nok verken det at cirkus- og tivolisiden vår er spesielt bra, eller noen spesielt god markedsføring fra vår side som førte til denne interessen.  Grunnen er simpelthen den at det p.g.a. at det er skrevet såpass lite om cirkus og tivoli, er vår nettside som dukker opp blant de øverste treffene i de fleste internettsøkemotorene når noen søker på ordene "cirkus" eller "tivoli". Så selv om det ikke var helt planlagt, så har denne hjemmesiden vår bidratt til nok en uoffisiell del av datainnsamlingen. Og det aller mest sentrale funnet dette ga oss, var nok hvordan interessen for cirkus og tivoli kan synes å være langt større enn det informasjonstilbudet som finnes.

Som dere sikkert forstår, var det altså en god del å ta tak i, når vi sakte men sikkert prøvde å finne en vei å gå slik at dette kunne bli til to hovedoppgaver. En hovedutfordring ble følgelig ikke, som vi først hadde trodd, å få tak i nok å skrive om, men derimot å avgrense seg. Vi arbeidet sammen under hele datainnsamlingen, og gikk i gang med å intervjue tivoli- og cirkuseiere, utforme og dele ut spørreskjema til publikum, og utføre barneintervjuer. Det var stort sett greit å få i stand intervjuene med tivolieierne, fordi disse naturlig nok hadde interesser i at prosjektet skulle realiseres. I noen tilfeller medførte dette imidlertid også at deres forventninger og visjoner for prosjektet gjorde at det ble en litt glidende overgang mellom deres rolle som oppdragsgiver og intervjuobjekt. Det kunne derfor noen ganger være en utfordring å beholde ledelsen i intervjuet, og følge vår egen oppsatte intervjuguide som ikke nødvendigvis hadde det samme hovedfokuset som det tivolieieren til enhver tid forventet. Samtidig lærte dette oss mye om hvilke sider ved egen bedrift tivolieierne selv søkte å sette fokus på, samt hvilke antatte bilder av seg selv de søkte å avkrefte. Selv om selve hovedfokuset, sosial status, til en viss grad lå innbakt i oppdraget til prosjektet, bidro dette til at det for min del etterhvert begynte å avtegne seg en annen viktig dimensjon for oppgaven: Anerkjennelse, og evt. mangel på dette. Noe som gikk igjen i de fleste intervjuene, var et ønske om at tivoliene skulle bli anerkjent som institusjon, og en oppfatning av at de ikke fikk den anerkjennelsen de fortjente verken hos det offentlige, publikum eller i media. Dette utgjorde dermed en viktig tråd i det videre feltarbeidet.

Planen var opprinnelig at Mariann og jeg skulle skrive hver vår oppgave som både omhandlet cirkus og tivoli, men med forskjellige innfallsvinkler. Det var imidlertid flere ting som førte til at vi etterhvert bestemte oss for å ta hver vår underholdningsprodusent. Det aller mest avgjørende var kanskje at cirkusene kort tid etter at oppdraget ble gitt, meldte seg ut av cirkus og tivolieierforeningen, og at vi i løpet av intervjuene med cirkuseierne lærte at disse i overraskende liten grad assosierte seg med tivoliene. Mens tivolieierne, som vi begynte å intervjue først, altså syntes å søke seg mot cirkusene og fremheve likhetstrekk med disse, ble det etterhvert mer og mer tydelig hvordan cirkuseierne søkte å distingvere seg fra tivoli. Et eksempel på dette, er hvordan utsagnet "Det eneste som skiller tivoli og cirkus, er teltet" fra en tivolieier, senere ble avkreftet med "Det eneste cirkusene og tivoliene har til felles, er dieselavgiftene" fra en cirkuseier. Min erfaring som tivolisosiolog, tilsier at sannheten ligger sånn ca midt i mellom disse to ytterpunktene. I tillegg til å medvirke til at Mariann og jeg begynte å konsentrere oss om hver vår underholdningsprodusent, synliggjorde denne motsetningen noe som skulle bli nok en interessant dimensjon i oppgaven min: Distinksjon, konkurranse om posisjoner, maktrelasjoner og strategiske disposisjoner blant aktørene i fornøyelsesfeltet i en felles kamp om symbolsk kapital i form av anerkjennelse. Med andre ord, prosesser som passer helt utmerket inn i en Bourdieu-analyse.

Dette skapte imidlertid også et problem i min videre Bourdieu-tilnærming til tivoliene: Var det i det hele tatt riktig å snakke om et felles fornøyelsesfelt når både cirkusene, og som det etterhvert skulle vise seg, også en fornøyelsesparkdirektør, i så stor grad ga uttrykk for å ville søke seg bort fra det? Etter å ha tatt dette feltet ut og inn av oppgaven et par ganger, valgte jeg til slutt å beholde det som en teoretisk konstruksjon, og så heller trekke slutninger ut av at tivoliaktørene søkte å manifestere dette feltet, samtidig som de to resterende aktørene søkte å distingvere seg vekk fra det. Det at oppdragsgiveren til dette prosjektet heter "Norges cirkus- og tivolieierforening", mens medlemmene av foreningen bare er tivolier, kan i seg selv symbolisere mye av denne mekanismen. Dette peker forøvrig også på et annet nokså grunnleggende skille som åpenbarte seg mellom tivolifeltet og cirkusfeltet: Mens tivolieierne søker å manifestere alle større tivoli som turnerer i Norge som en mest mulig samlet gruppe gjennom opprettelsen av en egen interesseorganisasjon med bl.a. årlige fellesmøter med representanter fra hvert tivoli, framstår cirkuseierne i langt større grad som individualister. Samtidig som det hører til de absolutte sjeldenhetene å finne mer enn en cirkuseier i samme rom av gangen, har cirkusene nokså tydelig forskjellige profiler utad. En slik større "merkebevissthet" i forhold til cirkusene, ble også reflektert av at mens barna i våre intervjuer hadde kjennskap til en rekke cirkusnavn, ble det oftere nevnt navn på fornøyelsesparker enn på omreisende tivoli når vi spurte om hvilke tivoli de kjente til.

  Etter at det meste av datainnsamlingen var unnagjort, og det endelig var blitt klart at jeg først og fremst skulle konsentrere meg om tivoli, kunne jeg endelig gå i gang med en grundigere analyse av spørreskjema, barneintervjuer og eierintervjuer. På dette stadiet gjorde jeg en bitter, men nyttig, lærdom: Det kan absolutt lønne seg å vite hva en er ute etter FØR en går inn i felten. Selv om problemstillingen alltid vil risikere å modifiseres litt etterhvert som en lærer mer av feltarbeidet, er det utrolig mye arbeid spart i analyseprosessen dersom intervjuguider eller spørreskjema er mest mulig gjennomtenkt på forhånd. Jeg møtte først og fremst dette problemet i forhold til analysen av spørreskjemaene, som var blitt utformet i siste liten før vi skulle dra på feltarbeid på Hugos tivoli i Mosjøen. Mens det i etterkant viste seg at endel spørsmål var tvetydig formulert og derfor ga verdiløse svar, var andre spørsmål helt irrelevante for problemstillingen, og førte bare til at respondenten måtte bruke lengre tid på å fylle ut spørreskjemaet, uten at dette ga oss noen merverdi. Vi burde i tillegg tatt høyde for at tivoli er et hektisk sted, der voksne gjerne må passe på utålmodige barn, og dermed kortet ned spørreskjemaet betydelig. Alt i alt gjorde dette at det bare var omlag en fjerdedel av spørsmålene som kunne brukes i den påfølgende analysen. Selv om dette i og for seg utgjorde mer enn nok datamateriale for den kvantitative delen av oppgaven, hadde vi kastet bort mye unødvendig tid både for oss og respondentene under utfyllingen. En liten prøverunde med spørreskjemaene i Trondheim på forhånd, kunne ha avdekket endel av disse problemene slik at vi kunne reist til Mosjøen med et langt mer tidseffektivt spørreskjema i bagasjen.

  Jeg satt etter fullført kvalitativ og kvantitativ analyse igjen med to tivolibilder: Et relativt homogent bilde av hva tivoli burde være som var tegnet fra innsiden, og et noe mindre homogent bilde av hvordan tivoli ble oppfattet som var tegnet fra utsiden, representert ved barn og voksne blant publikum. Siden både publikum og særlig tivolieierne ofte refererte til media i sine beskrivelser, valgte jeg nettavissøk som et tredje ståsted å beskrive tivoli ut fra.

Samtidig som nettavisene syntes å tilkjenne de omreisende tivoliene klart lavest status, framkom det et annet funn som ikke var helt planlagt: Publikumsdiskursen, sammensatt av voksne og barn som to forskjellige kilder, ga ikke noen enhetlig beskrivelse av tivoli. Barnas nære, spennings- og forventningsfylte bilde av tivoli står derimot i sterk kontrast til de voksnes mer distanserte og ambivalente bilder fra tilskuerplassen. Mens barna tilkjennegir tydelige bilder av tivoli som et ettertraktet og anerkjent underholdningstilbud, synes de voksne å innta en mer analytisk holdning, der det i større grad stilles spørsmålstegn ved temaer som sikkerhet, økonomi og tillit til de ansatte. Og det er ikke nødvendigvis konkrete faktainformasjoner om tivoli som fører til denne skepsisen, men derimot i stor grad usikkerhet om hva tivoli egentlig representerer. Det virker altså ikke som om denne forskjellige tivoliopplevelsen mellom barn og voksne kommer av at de voksne har flere kunnskaper om tivoli som en følge av sin høyere alder, men derimot simpelthen som en forskjellig opplevelse av den samme institusjonen. Dette skillet mellom barn og voksne innad i publikumsgruppen, er en dimensjon jeg dermed har lært at det kan være greit å ha med seg ved evt. senere studier av andre diskurser. En slik todeling mellom barnas tivoli og de voksnes tivoli går også til dels igjen i medias beskrivelser. Mens tivoli framstår som "festlig" og "fargerikt" i forbindelse med beskrivelser i forhold til barn, er sammenhenger som "bråkete", "glorete" og "stygt" mer aktuelle når tivoliets tilstedeværelse debatteres i forhold til den påvirkning det har på sine voksne omgivelser. Tivoli fremstilles altså, litt forenklet, som gøy for barna, men forurensende for nærmiljøet.

Dette oppsummerer altså i korte trekk mine hovedfunn om tre utvalgte diskursers tivolibilder. Jeg vet i tillegg mer om tivoli som institusjon i dag, enn hva den samlede skriftlige litteratur jeg har klart å spore opp, hadde vært i stand til å lære meg alene. Men hva har jeg så lært av dette som sosiolog? Jeg har altså sett hvordan Bourdieus dominans- og maktrelaterte perspektiv i stor grad også lar seg bruke på de prosessene som oppstår når tre hittil lite utforskede underholdningsprodusenter skal posisjonere seg i forhold til hverandre, og ikke minst når representanter for tivoli søker å oppnå anerkjennelse hos publikum, media og staten. Jeg har sett at en feltteoretisk innfallsvinkel kan være med på å forklare bevisste og ubevisste strategier hos aktørene, i vårt tilfelle først og fremst hvordan tivolieierne posisjonerer seg i forhold til tivolifeltet, fornøyelsesfeltet og et kulturpolitisk felt. Jeg har også sett hvordan definisjonen av et sosialt felt ikke alltid foregår helt problemfritt, og at det teoretisk konstruerte fornøyelsesfeltet jeg til slutt endte opp med å analysere ut fra, ikke kan påberope seg empirisk grunnlag hos alle de aktørene jeg har definert inn i det. Jeg kunne forsåvidt like godt ha kallt mitt første analysekapittel som analyserte fornøyelsespark- og tivolieierne, for "Kampen om definisjonen av fornøyelsesfeltet". Jeg har fått demonstrert hvordan sosiale felt i aller høyeste grad kan være overlappende, og ikke alltid så lett lar seg avgrense fra hverandre. Jeg har sett hvordan det er umulig å trekke enkle slutninger om hvilke bilder som eksisterer av en gitt institusjon, ved at jeg har møtt en rekke gjensidig motsigende beskrivelser av tivoli, avhengig av hvilken diskurs jeg har tatt utgangspunkt i. Bl.a. takket være mitt utgangspunkt med tre forskjellige diskurser, har jeg også møtt på begrensningene ved en renhåret Bourdieu-analyse. Jeg har sett at publikumsdiskursen, og da kanskje særlig barneintervjuene, ikke like lett skled inn i det maktperspektivet som en Bourdieuanalyse gjerne er skreddersydd for. Barna hadde, som allerede nevnt, også et langt mer positivt og mindre kulturelt stigmatiserende syn på tivoli enn det en publikumsanalyse med bare voksne respondenter ville ha kunne reflektert. Dersom jeg, som jeg opprinnelig også vurderte å gjøre, hadde begrenset meg til å beskrive publikumsdiskursen ut fra spørreskjema fra det voksne publikum alene, hadde jeg i stor grad trukket andre konklusjoner om denne diskursen enn det jeg har i dag. Og om jeg så hadde hatt ti ganger flere voksne respondenter, så ville resultatet sannsynligvis ha blitt akkurat det samme. En publikumsanalyse som ikke hadde tatt barna i betraktning, ville vært ufullstendig. Derfor er kanskje den aller viktigste lærdommen av dette arbeidet for meg, at det selvfølgelig er viktig å ha et teoretisk ståsted som utgangspunkt, men at teorien aldri må få ta styringen over empirien.

  Det har vært svært nyttig, og nok også nødvendig, å se de fleste av mine funn gjennom Bourdieuske briller, men jeg ville mistet en del dersom jeg ikke også hadde tatt disse brillene av meg innimellom. Selv om det som jeg har vært inne på er mange av mine funn som i stor grad samsvarer med Bourdieus teoribygning, har det nok også noen steder framstått som mer utfordrende å forene empiri med teori. Det har derfor blitt en nokså deskriptiv oppgave som har fortalt mye om tivoli og tivolibilder, men der den teoretiske analysebiten nok ikke alltid har vært like tydelig overalt. Samtidig som jeg mener at den deskriptive biten av oppgaven er svært viktig, og absolutt tiltrengt i det forskningsmessige vakuumet som befinner seg rundt tivoli som institusjon i dag, har jeg også noen klare formeninger om hva jeg kunne gjort annerledes for å oppnå en mer inngående analyse av endel av det materialet jeg har samlet inn. Stikkordet her blir selvfølgelig mindre bredde og større dybde. Jeg har jobbet litt på tivoli, deltatt på en tivolieiersamling, delt ut noen spørreskjemaer, intervjuet noen barn, intervjuet noen tivolieiere, og latt nettavisene representere media. Dersom jeg i større grad hadde visst hva jeg bega meg ut på i planleggingsfasen av denne hovedoppgaven, ville jeg langt tidligere ha avgrenset forskningsprosjektet betydelig. Hver enkelt av disse datainnsamlingsbitene kunne ha fylt en hovedoppgave i seg selv dersom jeg hadde hatt tilstrekkelig tid til å gå i dybden på dem. Jeg kunne f.eks. med fordel ha tilbragt noen måneder på tivoli, eller ha tatt en grundig gjennomgang av papiravisenes tivoliomtale. I forhold til media, så kunne jeg f.eks. ha bygget opp en hel oppgave rundt en diskursanalyse av medias bruk av ordet "tivoli". Jeg vet, ut fra den overflaten jeg har sett på de siste to årene, at både de voksnes tivolibilder, barnas bilder, medias bilder, og ikke minst bl.a. den kampen om definisjonsmakt som foregår innenfor det jeg har valgt å definere som fornøyelsesfeltet, kan få en både sosiologisk og tivolipolitisk interessant analyse som går langt utover det jeg har klart å gape over i denne oppgaven. Derfor håper jeg inderlig ikke at utforskningen av tivolis status som kulturprodusent i Norge avsluttes i dag.

[sist oppdatert 29/10/02]