Linker til cirkus og tivoli på nettet:

Vi er svært mottakelige for kommentarer, rettelser, spørsmål etc. Dette gjelder selvfølgelig også dersom du ønsker å komme i kontakt med oss i forbindelse med hovedoppgavene. Ta kontakt!

Lagt fram i forbindelse med hovedfagseksamen ved Institutt for Sosiologi og statsvitenskap, NTNU 10. oktober 2002, av Mariann Johnsen

Trykk her for en mer utskriftsvennlig versjon!

Oppgaven min heter "Cirkus- mellom det folkelige og det finkulturelle". Det er en tittel som går ganske rett på sak. Jeg har skrevet om cirkus og har gjennom min problemstilling hatt fokus på hvilken status og anerkjennelse cirkus har innenfor ulike kulturfelt inklusive cirkusfeltet. Mange ser nok på cirkus som en mer ”folkelig” kulturform, men i oppgave min har jeg argumentert for at cirkus også den seneste tiden har fått mer aksept som finkultur, og da først og fremst gjennom en ny form for cirkus som kalles for ny-cirkus. I oppgaven har jeg derfor hatt mye fokus på en sammenlikning mellom det som jeg betrakter som ”tradisjonelle cirkus” og ny-cirkus.

Oppgaven min har på mange måter vært en lang prosess der valg av tema, valg av informanter osv har kommet til etter hvert. Jeg vil derfor i dette foredraget fortelle litt om hvordan oppgaven har utviklet seg i løpet av de siste 2 og et halvt årene samtidig som jeg forteller om de funnene som jeg synes har vært mest interessante.

Oppgaven er en del av et prosjekt som ble startet på initiativ av Norges Cirkus og tivolieierforening våren 2000. Sammen med Martin P fikk vi i oppgave å skrive to oppgaver omkring temaet cirkus og tivoli. Problemstillingen fikk vi bestemme selv.

Vi visst begge veldig lite om cirkus og tivoli annet enn de bildene vi hadde fra det som barn. Derfor begynte vi med å søke etter relevant litteratur både på biblioteket og på Internett. Her møtte vi imidlertid på vår første utfordring. Det viste seg nemlig at det var veldig lite tilgjengelig faglitteratur om både cirkus og tivoli. Til sammen fant vi bare en 3-4 bøker og de var tilgjengjeld ganske gamle. Et annet problem, var at både Martin og jeg hadde vanskelig for å bestemme oss for hva vi skulle skrive om. Det første året gjorde vi derfor all datainnsamling sammen.

Det første vi gjorde var å skrive et historisk bakgrunnsteppe for både cirkus og tivoli. Da innså vi bla at cirkus og tivoli har felles røtter og at de begge har lange tradisjoner her i Norge. I tillegg så vi på hvilket forhold cirkus og tivoli har hatt til norske myndigheter. Her fant vi ut en ting som begge syntes var ganske rart; at cirkus og tivoli i dag sorterer under justisdepartementet og ikke kulturdepartementet. For oss signaliserer jusitsdep. på mange måter lov og orden og ikke ”kultur”. Vi bestemte oss derfor for undersøke nærmere hvorfor cirkus og tivoli ikke har fått denne anerkjennelsen som kulturtilbydere.

En annen ting som påvirket oss og de tema som vi ønsket å vektlegge under intervjuene, var det faktum at de norske cirkusdirektørene høsten 2000 meldte seg ut av cirkus og tivolieierforeningen. Cirkusenes utmelding gjorde oss klar over at det var store interne spenninger mellom cirkus og tivolieierne. Et spørsmål som vi fant spesielt interessant var hvorfor cirkusene ikke ønsket å bli assosiert med tivoli, mens tivoli på sin side fremdeles ønsket å bli assosiert med cirkus (bla har de bevart navnet på foreningen – de begrunner dette med at de tror at cirkusene vil ta til fornuft og komme tilbake).

I lys av dette planla vi å ta utgangspunkt i Bourdieu og hans tilnærming til lav og høykultur. På begynnelsen hadde vi tenkt til å ta for oss 3 ulike analyser. På den ene siden ville vi se på hva cirkusdirektørene og tivolidirektørene tenkte om både cirkus og tivoli som kultur. Deretter ville vi se på hvilke tanker publikum hadde om cirkus og tivoli som kultur. Og så ville vi se på statens syn på dem som kultur, og da først og fremst informanter fra kulturdepartementet.

Det første vi gjorde var å intervjue lederen for cirkus og tivolieierforeningen, som selv var tivolidirektør. Deretter intervjuet vi to andre tivolidirektører. I tillegg intervjuet vi 3 av de 4 cirkusdirektørene som i dag driver i Norge. For å få et mer kommersielt ytterpunkt som vi kunne sammenlikne cirkus og tivoli med hadde vi også et intervju med en fornøyelsesparkdirektør.

I tillegg til dybdeintervju hadde vi blant annet et opphold på 4 dager ved et tivoli i Mosjøen. Der stod vi i 3 pluss grader og solgte lodd i Ole Brumboden. Dermed fikk vi også sett litt av innsiden ved tivolitilværelsen. I tillegg til at vi samlet inn 200 spørreskjema fra publikum. Etter at vi hadde vært på tivoli gjennomførte vi også gruppeintervju med en femteklasse på barneskolen der vi spurte om deres tanker om cirkus og tivoli. Sommeren 2001 bestemte vi oss for at tiden var inne for å ta et valg om hva vi ville skrive om. Ingen av oss hadde egentlig noen særskilte ønsker, så det endte med at vi hadde en loddtrekning hvor Martin fikk tivoli og jeg cirkus.

Til tross for at vi hadde bestemt oss for å skrive om forskjellige emner, fikk jeg hjelp av Martin til å samle inn spørreskjema på cirkus også. Det viste seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort. Blant annet hadde vi problemer med å få tillatelse fra cirkusdirektørene til å levere ut spørreskjema i pausen. Det her hadde vi egentlig ikke ventet oss – da alle tivolieierne vi hadde møtt var utrolig hjelpsomme.

Men, til slutt fikk så vi endelig innpass hos et av cirkusene. Men også her fikk vi problemer da publikum ikke var like villige til å ta seg tid til å svare på spørreskjemaene som det de var på tivoli. Noe av årsaken til dette var at de var for opptatt med å ta seg av sine ganske små barn. Etter to forestillinger satt vi igjen med bare 39 skjema. Jeg forstod da at det ville bli vanskelig å få nok spørreskjema til at det kunne bli benyttet i oppgaven og bestemte meg derfor for å droppe publikumssiden i analysen.

I stedet tok jeg fatt på å analysere cirkusdirektørenes utsagn. Som nevnt hadde jeg allerede på forhånd bestemt meg for å benytte meg av en Bourdieusk tilnærming i analysen. Under intervjuene kom det imidlertid frem en rekke informasjon som gjorde det naturlig for meg å forandre litt på analysen, der jeg i tillegg benyttet meg av Goffmans teori om roller og inntrykksforvaltning.

Intervjuene med de norske cirkusdirektørene viste meg at de prøver å drive etter de tradisjonelle cirkusprinsippene. Det vil si at de i ca seks måneder i året reiser rundt i Norge med et cirkustelt og en manesje der de har forestillinger med dyr og artister. De bor i bovogner, og slektsbåndene innad i cirkuset er sterke. Cirkuset er på mange måter et samfunn innenfor samfunnet der de har sitt eget cirkusspråk, egne utdanningsinstitusjoner, egne normer osv. De tradisjonelle cirkusene kan sies å ha skapt en grense mellom seg og resten av omverdenen, og inntrykket som jeg fikk gjennom mine intervjuer var at dette var en grense som de ønsket å bevare.

Da alle de norske cirkusene er drevet og startet av menn, fremstår de på mange måter som et patriarkalsk system. Det er i tilegg et tydelig hierarki og en rollefordeling innenfor cirkusene. Cirkusdirektøren hadde ulike roller og det var særlig to roller som ble fremhevd. På den ene siden betraktet de seg som en familiefar med ansvaret for hele cirkusfamilien. Han er eneveldige leder og lederposisjonen går gjerne i arv til eldste sønn.

Samtidig gav de uttrykk for å være dyktige forretningsmenn. Blant annet forklarte de at det var veldig viktig å ha gode administrasjons kunnskaper osv for å kunne overleve i en bransje som stadig blir hardere. Alle direktørene synes imidlertid at disse to rollene var veldig vanskelige å kombinere og skulle ønske at de kunne være mer en familiefar og artist enn forretningsmann. Tydelig balanserer cirkusdirektørene mellom to verdener, der de på den ene siden ønsker å bevare cirkustradisjonene, samtidig som de må forholde seg til stadig nye samfunnsmessige rammebetingelser, og da først og fremst i form av konkurranse og statlige krav.

Et annet funn som jeg fant interessant, var at det var sterke motsetninger og en hard kamp mellom de ulike cirkusene. Jeg betrakter dette som en kamp mellom etablerte og relativt nye cirkusaktører der de kjemper om publikums gunst og andre ressurser. Noe som gikk igjen var at de mer etablerte direktørene forsøkte å miskjenne nye og svakere cirkusaktører gjennom krass kritikk av måten de driver cirkus på. I tilegg spilte de etablerte på sin symbolske kapital i form av lange tradisjoner og på deres fronting av en personlighet (og da gjerne cirkusdirektøren). Noe som er fraværende hos nykommerne. Jeg tror at de først og fremst ønsket å miskjenne de yngre cirkusdirektørene for å forhindre konkurranse i cirkusfeltet, samt at de ville unngå å bli assosiert med en del negativ omtale som noen av de yngre cirkusene har fått.

I tillegg gav samtlige av cirkusdirektørene uttrykk for at de var misfornøyd med deres forhold til staten og da først og fremst Kulturdepartementet. De mottar bla ikke statstøtte som flere andre kulturtilbydere gjør. Det var i tillegg tydelig at cirkusdirektørene ønsket å forbedre sin status som anerkjent kulturtilbyder. Blant annet forsøkte de ofte å distansere seg fra de tilbydere som de betraktet som ”pengemaskiner”. Blant annet ble tivoli, som jo har felles historisk bakgrunn med cirkus og som mange umiddelbart assosierer med cirkus, betegnet som en pengemaskin.

Cirkus på sin side ble fremstil som mer en livsstil. Jeg tolket dette som at cirkusdirektørene ønsket å få anerkjennelse for at de driver cirkus fordi de ønsker å videreføre tradisjonene, og ikke for å tjene penger. Cirkusdirektørene gav meg også inntrykk av å mene at tivoli blir betraktet som en kulturtilbyder med lav status av myndighetene og av publikum. Derfor ønsket de ikke å bli assosiert med tivoli. Dette var noe av grunnen til at cirkusene meldte seg ut av den felles foreningen.

Intervjuene med cirkusdirektørene gjorde meg bevisst et fenomen som jeg tidligere ikke hadde hørt om; ny-cirkus. De norske direktørene forsøkte tydelig å miskjenne ny-cirkus. Bla hevdet de at ny-cirkus ikke kan betraktes som ”ekte” cirkus fordi de ikke har med dyrenummer. De gav uttrykk for at ny-cirkus ikke representerte en reell konkurrent eller trussel for tradisjonelle cirkus. Ny-cirkus ble betraktet som en døgnflue, som vil komme og gå.

Cirkusdirektørene mente også at ny-cirkus var uselvstendig fordi de mottar statstøtte. Det at tradisjonelle cirkus ikke mottar statstøtte, ble fremhevet som noe positivt. Gjentatte ganger påpekte cirkusdirektørene at de setter mye av sin ære i det å kunne klare seg på egenhånd. I tillegg ønsket de ingen som helst regulering fra statens side, noe som en eventuell stastøtte kan innebære. Det eneste de ønsket var å bli offisielt anerkjent som ”kultur” og få en form for indirekte støtte i form av reduksjon i vei og diselavgifter osv.

Under dette analysearbeidet syntes jeg at det å benytte meg av en Bourdieusk teoriramme bød på noen utfordringer. Bourdieu forutsetter blant annet at jeg tillegger informantene strategier som de ikke alltid selv er bevisste. Til tross for at jeg ikke hadde fått et personlige forhold til cirkusinformantene, synes jeg at det var litt ubehagelig å tidvis beskrive direktørene som ”manipulerende” personer. Ikke minst fordi dette var mine arbeidsgivere. Jeg vil derfor gjøre alle oppmerksomme på at dette er min subjektive vurdering av informantenes sitater i lys av teori og det er derfor ikke nødvendigvis den eneste meningsfylte tolkningen.

Direktørenes utsagn om ny-cirkus gjorde meg nysgjerrig og sånn ble det til at jeg også tok kontakt med nordens eneste ny-cirkus som holder til i Stockholm og til slutt gjennomførte et intervju med en av primusmotorene der. Når jeg dro til Stockholm hadde jeg absolutt ingen kjennskap til ny-cirkus. Når jeg kom hjem igjen hadde jeg fått en masse innsikt i ny-cirkusmiljøet og begynte med en gang med å skrive en liknende analyse av ny-cirkus slik jeg hadde skrevet om de norske cirkusene.

Kort forklart er ny-cirkus er et ganske nytt fenomen som fremdeles er ganske ukjent her i Norge. Men ellers i Europa, og ikke minst i Sverige, har ny-cirkus blitt kjempe populært. Ny-cirkus benytte seg også de av tradisjonell cirkusteknikk, men de setter det inn i en ny sammenheng som også er sterkt påvirket av en rekke andre kunstformer som dans, teater og rockemusikk. Det er ingen dyrenummer med, og orkestermusikken er byttet ut med et rockeband.

Etter å ha sett på to ulike ny-cirkusforestillinger så mener jeg at ny-cirkus minner mer om teater enn om cirkus. Først og fremst fordi de har sine forestillinger på en teaterscene, noe som også er vanlig blant andre ny-cirkus. I tillegg er forestillingen lagt opp rundt en helhetlig historie som de ønsker å formidle til publikum. Til forskjell er en tradisjonell cirkusforestilling basert på en rekke separate numre.

Det ny-cirkuset som jeg fikk innsikt i representerte på mange måter en motsats til de norske cirkusene. Mens de norske cirkusene fremhevde et ønske om å videreføre cirkustradisjonene, ønsket ny-cirkuset å skille seg ut og være nyskapende. Ny-cirkusorganisasjonen er først og fremst drevet av kvinner, og fremstår dermed som et matriarkalsk system. I tillegg er det nærmest ingen slektsbånd innad i ny-cirkuset. Ny-cirkus virker isteden mer åpen for folk som kommer utenfra cirkusmiljøet enn det de tradisjonelle cirkusene gjør.

Mens de tradisjonelle cirkusdirektørene fremhevde cirkus som en livsstil og ikke et arbeide, er det i ny-cirkusmiljøet et klarere skille mellom jobb og privatliv. I tillegg har de en mer ”normal” livsstil enn tradisjonelle cirkus, der de reiser med fly og bor på hotell osv.

En annen forskjell mellom de to cirkusformene er type av publikum; Mens tradisjonelle cirkus først og fremst er forbeholdt barnefamilier, appellerer ny-cirkus til voksne og da ofte til et publikum som har høyere utdanning. Ny-cirkus kan også sies å ha blitt mer akseptert som finkultur enn det de tradisjonelle cirkusene har blitt. Jeg tolker dette som en følge av at ny-cirkus har en tilknytning til teaterfeltet, som jo er et veldig anerkjent kulturfelt, og de positive assosiasjonene som dette bringer.

Jeg hadde hele tiden til hensikt å nærmere undersøke hvilken status cirkus har hos norske myndigheter, og da først og fremst i forhold til Kultur og Kirkedepartementet. Mens jeg holdt på med ny-cirkusanalysen, sendte jeg derfor et brev og en rekke mail til Kultur og kirkedepartementet der jeg ba få intervjue en ansatt som hadde kjennskap til forholdet mellom cirkus og kulturdep. Etter to måneder hadde jeg ennå ikke fått svar og begynte litt å gi opp håpet. Til slutt sendte jeg et nytt brev der veilederen min stod som kontaktperson. Og da fikk vi naturlig nok svar etter bare noen få dager. Så dro jeg til Oslo og fikk intervjuet en byråkrat med en ledene stilling i departementet.

I oppgaven har jeg imidlertid ikke fått benyttet dette intervjuet så mye som jeg ønsket. Noe av grunnen til dette var at jeg følte at oppgaven ble for lang, og jeg at det var andre ting som jeg heller ville vektlegge. Intervjuet viste meg imidlertid at byråkraten virket svært åpen for et nærmere samarbeid med cirkus, men at dette også krevde mer velvilje fra cirkusdirektørenes side. Byråkraten mente klart at staten ikke nedvurderer cirkus som kulturuttrykk og at dette blant annet kunne ses i at ny-cirkus hadde fått statstøtte.

Informanten hintet videre om at det snart vil komme en ny kulturmelding der det antakeligvis også vil være med et avsnitt om cirkus. Byråkratens uttalelser viste meg imidlertid at han ikke har fått med seg at de norske  cirkusene ikke betrakter ny-cirkus som tilhørende samme kategori som dem, og at en statstøtte til ny-cirkus derfor ikke kan sies å symbolisere en anerkjennelse av cirkus generelt som kulturuttrykk.

Byråkraten la mye av ansvaret for det dårlige forholdet mellom de norske cirkusene og kulturdepartementet over på cirkussiden. Jeg tolker denne holdningen i retning av at informanten ønsket å underkommunisere hvilken betydning ulike symbolske aspekter kan ha for departementets forhold til cirkus. Da tenker jeg først og fremst på det faktum at cirkus ofte blir forbundet med lavkultur fordi de appellerer til et folkelig publikum.

Etter å ha gjennomført hele analysen er en av de mest interessante konklusjonene som jeg har gjort meg, den at cirkus er en institusjon som er i utvikling. Før jeg begynte undersøkelsen så trodde jeg at jeg hadde et klart bilde av hva cirkus representerte. Imidlertid så har mine sammenlikninger mellom trad cirkus og ny-cirkus viste meg at cirkus er vanskelig å sette i en bås. I tillegg har jeg forstått at cirkus og deres tilstand blir påvirket av samfunnet rundt dem. Og da først og fremst av de rammebetingelsene som myndighetene gir dem.

Jeg føler imidlertid at det ikke bare er statens feil at cirkus i dag er mindre på kulturagendaen enn det cirkusdirektørene selv skulle ønske. Når jeg snakket med informanten fra kulturdepartementet følte jeg at han ikke var bevisst at cirkus følte at de møtte mer motstand enn velvilje fra myndighetene. Dette tyder på at cirkusdirektørene ikke har vært tydelige nok i deres anmodninger ovenfor kulturdepartementet. Jeg tror derfor at dersom cirkusdirektørene virkelig ønsker å knytte nærmere bånd med staten, så krever det en viss grad av velvilje fra både norske myndigheters side og fra cirkusdirektørene.

I tillegg så tror jeg at kanskje mye av cirkusenes fremtid ligger i ny-cirkus. Til tross for at ny-cirkus ikke er et allment kjent begrep ennå her i landet, antar jeg at det ikke vil ta lang tid før det er det. Blant annet foregår det i disse dager et landsomfattende prosjekt ved norske barneskoler hvor barna får lære seg ny-cirkusteknikk. Dette er et prosjekt som i en framtidig analyse kunne vært spennende å fulgt. Da kunne jeg bla sett på hvordan prosjektet blir tatt imot av norske skolebarn, og om prosjektet forandrer på barnas (og kanskje foreldrenes) oppfatning av hva cirkus representerer.

Nå som jeg endelig er ferdig med denne oppgaven dukker det naturlig opp en masse tanker om hva jeg burde ha fokusert på, hva jeg burde hatt med osv. Til tross for at samarbeidet med Martin har vært gull verdt, ser jeg nå i etterkant ser jeg at det kunne ha vært lurt av oss å ha delt på oppgaven fra første stund. Dermed hadde jeg fått bedre tid til kun å konsentrere meg om cirkus. Da ville jeg bla ha tilbrakt litt tid på et cirkus og jeg ville ha konsentrert meg mer omintervju med publikum. Et aspekt her som kunne vært spennende å sett på, er hvilken betydning cirkus har for folk på landet. Cirkusdirektørene hevdet nemlig at cirkus er et behov hos publikum og at cirkus ofte er det eneste fornøyelsestilbudet som utkant strøkene i Norge får. Et annet moment som jeg nå tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde sett nærmere på er hvilket forhold informanter fra andre så kalte ”finkulturfelt” – som for eksempel teater, ballett, opera osv. - har til cirkus

Allikevel, dersom jeg skulle ha fått valgt om igjen – tror jeg kanskje at jeg ville ha gjort akkurat det samme. Jeg har i løpet av de siste årene opplevd, og ikke minst lært, mye om både tivoli og cirkus. Og det jeg har lært om tivoli har gjort at jeg enklere har kunnet sett hva som er karakteristisk for cirkus. I tillegg har samarbeidet med Martin gitt meg følelsen av at jeg ikke har vært helt alene om denne oppgaven. I stedet har jeg til en hver tid bare kunnet løfte opp telefonen, ringe til Martin og rope; HJELP!

[sist oppdatert 07/11/02]